Sikker tilgang til energi er en forutsetning for et velfungerende, moderne samfunn. Energiproduksjon i Nord-Trøndelag kommer fra mange kilder, med vannkraft som den totalt dominerende. Den viktigste energidistribusjonen skjer derfor via kraftledninger. Nord-Trøndelag har isolert sett nok elektrisitet. Men ser en Midt-Norge under ett importeres mye energi. Overføringskapasiteten er sprengt , og for å sikre forsyningen bygges ledningsnettet ut.
I denne situasjonen er motivasjonen til å bygge ut ny fornybar energi stor. Men all energiproduksjon har miljøkonsekvenser i en eller annen form. Derfor er det også sterk motstand mot de fleste former for energiproduksjon:
A) Bioenergi vil først og fremst komme fra skog, det krever bedre infrastruktur og økt hogst og planting.
B) Vindkraft krever utbygging av vindmøller, infrastruktur til vindmølleparkene og distribusjonsnett for elektrisiteten.
C) Vannkraft krever damanlegg, rørgater, endrer vassføring og det må bygges ut el-ledningsnett.
Elektrisiteten vår, er den ren og fornybar? Produksjonen vår er stort sett ren og fornybar. Men det er straks vanskeligere når en ser på forbruket. Sjøl om overføringskapasiteten er begrenset, inngår vi et nordisk kraftmarked. Det er umulig å skille elektrisiteten ut fra kilde når den først er inne på nettet. Når vi skrur på lyset kan det være fossekraft, vind-, kull- eller atom- som er kilden. Endrer vi forbruket viser undersøkelser at det mest trollig er elektrisk energi fra kullkraftverk som vil minske eller øke på kort sikt. På lengre sikt er det et prisspørsmål. Uanset vil redusert el-forbruk og/eller økt produksjon av fornybar energi føre til reduserte utslipp. Sintef har beregnet at utslippene reduseres med 0,5 kg CO2 per produsert KWh fornybar energi.
Skal vi fokusere på våre direkte klimagassutslipp, eller er fornybar energi til erstatning for kull, olje og gass i et større perspektiv like viktig?
Vi har laget noen underpunkter, som vi håper du kan gi dine synspunkter på.